Filosofer versus Forskningsrådet

Av Ole Martin Moen. Publisert i Morgenbladet 10. februar 2017.

Arvid Hallén, direktør i Norges forskningsråd (NFR), spekulerer i om Einar Duenger Bøhns kritikk av Forskningsrådet bunner ut i at han selv ikke har fått forskningsmidler. Jeg fikk nylig ni millioner kroner av Forskningsrådet, og er i all hovedsak enig i Bøhns kritikk.

Filosof Einar Duenger Bøhn ved Universitetet i Agder er oppgitt over at norske forskere må bruke mye tid på å skrive søknader til Forskningsrådet (Morgenbladet 13. januar). Bøhn hevder at forskere heller burde konsentrere seg om å forske, og så få tildelt midler ut fra hvor mye og hvor god forskning de publiserer. Han anklager også Forskningsrådet for å nedprioritere grunnforskning og for å bruke komitémedlemmer som mangler nødvendig spisskompetanse.

Avdelingsdirektør Christen Krogh svarer skissemessig på anklagene knyttet til grunnforskning og kompetanse (Morgenbladet 20. januar). Han overser imidlertid den mest rammende kritikken.

Det er lett for oss forskere å se på Forskningsrådet som en kjær matmor som vi nødig bør kritisere. Vi må imidlertid huske at det er staten og skattebetalerne som sørger for at maten kommer på bordet. Forskningsrådet bare fordeler den. For å ha livets rett må Forskningsrådet være mer effektive enn alternative fordelingsmekanismer. Er de det?

Forskningsrådet har nylig fått pålegg om innstramming og kritikk for høye lederlønninger, og de forvalter nå hele 473 årsverk. Det innebærer betydelige utgifter. Dessverre er disse utgiftene bare toppen av isfjellet. Det ligger nemlig en like stor, men bedre skjult, utgift spredd ut over norske forskningsinstitusjoner. Rundt om på norske høyskoler og universiteter bruker forskere til sammen flere titalls tusen timer i året på å skrive søknader til Forskningsrådet. Det tar fort hundre timer å skrive en konkurransedyktig søknad. Over 80 prosent av søknadene blir avvist.

Jeg brukte selv godt over to hundre timer på å skrive en søknad som altså nylig ga meg en liten bit (ni millioner) av Forskningsrådets store kake. For meg var det en god investering. Men hvor mye av kontortiden vil vi egentlig at ansatte i staten skal bruke på å søke penger fra en annen del av staten? Kampen om midler fra Forskningsrådet er et nullsumspill som flytter ressurser vekk fra produktivt arbeid (forskning) og over til uproduktivt arbeid (søknadsskriving).

Konkurransen om forskningsmidlene er beinhard. Mitt inntrykk er at forskere nå i praksis må ha arbeidet med et prosjekt i lang tid før de klarer å skaffe finansiering. Det er ikke godt nok å vise til tidligere toppublikasjoner og deretter skissere hva man vil undersøke de neste årene. For å få en såkalt 7/7-vurdering må man ha en detaljert plan med alle hypoteser, underhypoteser og argumenter klare. Innenfor mitt eget fagfelt, filosofi, er mer enn halvparten av jobben gjort når man har kommet så langt.

Et underkommunisert problem med forskningsprosjekter er at de binder forskere. Dersom du har fått midler som ansetter deg i et fireårig prosjekt, kan du, i løpet av denne perioden, ikke dra forskningen din i en retning som går ut over prosjektets rammer – selv om du kan gjøre et stort gjennombrudd et annet sted. Du må i all hovedsak jobbe med det du tenkte på for fire år siden (i alle fall på papiret).

Disse bindingene er særlig problematiske for stipendiater og postdoktorer, som i stadig større grad blir ansatt på prosjektene til andre forskere. Dersom du er dyktig nok til å få en postdoktorstilling, men forskeren på nabokontoret er enda litt dyktigere (eller bruker enda mer tid på å skrive søknader), er sannsynligheten stor for at jobben du blir tilbudt videre er en jobb på naboens forskningsprosjekt.

I noen fag er det kanskje ikke så problematisk å bli ansatt på naboens prosjekt. Innen filosofien er det verre. Tenk deg at Arne Næss, etter doktorgraden, måtte ha jobbet på et prosjekt laget av den syv år eldre Ayn Rand. Det hadde tatt livet av Næss.

Jeg frykter at akademias fokus på forskningsprosjekter tar livet av tilsvarende talenter i dag. Dersom du kommer til oss på UiO med toppkarakterer og et banebrytende doktorgradsprosjekt, må vi antagelig si nei. Stadig flere stipendiater må ta doktorgraden på et tema som noen andre på instituttet tidligere har fått midler til å forske på. Hvor nyskapende doktorgrader blir det?

Forskningsrådet har helt sikkert gode intensjoner. Ikke desto mindre er de dyre i drift, og de skaper uheldige incentiver. Arvid Hallén og Christen Krogh burde ta fatt i denne kritikken, og forklare hvorfor de mener at Forskningsrådet likevel er et godt verktøy for å fordele midler til humanioraforskning. Hvordan er deres praksis bedre enn Bøhns billigere og enklere forslag om å la penger følge rett fra publikasjoner?

I stedet for å forklare, har de oversett kritikken, og Hallén har rettet et ad hominem mot Bøhn. Det er få ting som er dårligere egnet til å imponere fagfilosofer.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: