En intro til Derek Parfit

Essay først publisert i Dagbladet 14. januar 2017 i anledning filosofen Derek Parfits død.

Filosofen Derek Parfit tilbrakte nær hele sitt voksne liv på All Souls, et college ved Universitetet i Oxford, men hans virke har preget og vil fortsette å prege mennesker som ikke engang er i kontakt med hans verker. Jeg blir sjeldent trist når kjendiser dør, men med Parfit er det annerledes. Til tross for at han hadde lagt 74 år av sitt liv bak seg, går vi nå glipp av en tenker som fortsatt lå helt i fronten i å utvikle filosofien, og dermed vår tenkning om hva det vil si å være et menneske og hvordan vi bør handle.

Men Parfits ideer ga oss også en grunn til å være litt mindre trist over hans bortgang. Han viste oss nemlig at vi overdriver betydningen av hva det vil si å være oss og hva det vil si å dø.

De fleste vil vedgå at vi gjennomgår en betydelig fysisk og psykisk endring gjennom livet. Vi husker ikke noe fra våre første leveår, atomene vi består av forsvinner og erstattes av nye, og blir vi demente kan vi glemme våre nærmeste, våre viktigste prosjekter og endre personlighet. Likevel tviholder mange på at du er deg, på et relevant vis, fra fødsel til død.

Alle dine minner

Parfit ber oss se nærmere på denne antakelsen. Si du havner i en ulykke og vi bare kan redde hodet ditt og plasserer det på en annen kropp som likner på din. Har du overlevd? Eller se for deg at begge dine tvillingbrødre fikk hjerneskade, og legene gir dem hver sin hjernehalvdel fra deg. Begge har alle dine minner og din personlighet og begge hevder hardnakket at de er deg. Eksisterer du videre som begge?

I boka Reasons and Persons fra 1984, som av mange hevdes å være det fremste filosofiske verket i det tjuende århundret, konstruerer Parfit en rekke slike tankeeksperimenter for å sannsynliggjøre at det at du er deg over tid, ikke er en så dyp sannhet som vi tror.

Disse tankeeksperimentene spiller samme rolle som eksperimenter i vitenskapen. De gjør det mulig å avgjøre hvilken forklaring som er best til å forklare hva det betyr å eksistere over tid. Det som betyr noe, er ifølge Parfit, ikke at jeg er én organisme over tid, men at mine tanker, personlighet og prosjekter overlever. Vi bør forstå oss selv som arvinger av et tidligere «jeg», slik begge dine tvillingbrødre i tankeeksperimentet blir til arvinger av ditt tidligere jeg.

Dette har flere konsekvenser. Det gjør at du har en svakere tilknytning til deg selv over tid enn vi vanligvis tenker. Om ikke endringene i vårt eget liv hadde skjedd så gradvis, så ville den tanken falt oss mer naturlig. Forestill deg bare at du skulle hoppe fra ditt åtteårige jeg til ditt 30-årige jeg, eller fra 30 til 80 år. Du ville trolig opplevd det som ganske fremmed.

Arving

Denne løsere kontakten med deg selv over tid får konsekvenser for hva vi har grunn til å gjøre, mener Parfit. Vi har på et vis en mindre interesse i vår framtidige jeg. Det er jo bare vår arving. En kan også argumentere for at det gir staten et større rom til å drive med formyndersk politikk. Hvis du ikke sparer til alderdommen, er det ikke «deg», men en annen som blir straffet for dine valg.

«Når du lever sammen med et annet menneske blir dere formet av hverandre og når vi kommuniserer med hverandre så lever den andre videre i oss. Dette er en frigjørende tanke.»

Det får også konsekvenser for forholdet vårt til andre mennesker. Det som betyr noe for oss blir ofte videreført av vårt framtidige jeg, men mine tanker, ideer, prosjekter, omsorg for andre osv. kan også leve videre i andre mennesker. Når du lever sammen med et annet menneske blir dere formet av hverandre og når vi kommuniserer med hverandre så lever den andre videre i oss. Dette er en frigjørende tanke.

Parfit formulerte det bedre enn jeg evner: «When I believed that my existence was such a further fact, I seemed imprisoned in myself. My life seemed like a glass tunnel, through which I was moving faster every year, and at the end of which there was darkness. When I changed my view, the walls of my glass tunnel disappeared. I now live in the open air. There is still a difference between my life and the lives of other people. But the difference is less. Other people are closer. I am less concerned about the rest of my own life, and more concerned about the lives of others.»

Moralsyn

Parfit tok det hele et hakk lenger. Han mener hans syn på hva det vil si å eksistere over tid, motiverer et upartisk moralsyn. Vi bør bry oss om alle like mye. Dette fikk praktiske konsekvenser for Parfit. Han støttet blant annet effektiv altruisme-bevegelsen, som gir bort store deler av inntekten sin til de aller fattigste og bruker vitenskapens verktøy til å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive til det formålet. Han ga årlig minst ti prosent av inntekten sin til veldedighet. Han så det ikke engang som å gi. Riktignok er formuen vår juridisk sett vår, men de fattigste i denne verden har en mye større moralsk rett på formuen «vår» enn vi har, mente han.

Les også «Gi bort halvparten av inntekten din».

Parfits sjenerøsitet begrenset seg imidlertid ikke til veldedighet. Han virket minst like engasjert i andres arbeider som sine egne. Studenter og kollegaer forteller om en som ga kommentarer på arbeidene deres som var like lange som deres egne bidrag. Leser du i forordene til bøkene til flere av våre fremste filosofer, så ser du hvilken intellektuell gjeld de mener de har til Parfit.

Hans syn på personlig identitet har fått enorm betydning også for spørsmål som abort, aktiv dødshjelp og hvilke forpliktelser vår generasjon har til kommende generasjoner, f.eks. vedrørende klimautslipp.

Forpliktelser

Det er mange som mener at moralske forpliktelser oppstår i kraft av vår relasjon til andre mennesker, enten som medmenneske, som familiemedlem eller annet. Men samtidig mener de fleste at vi har forpliktelser overfor kommende generasjoner. Parfit viser at det er to syn som ikke er så lett å forene. For hvis vi varmer opp kloden så mye at den vil skape enorme utfordringer for de kommende generasjoner vil våre handlinger også påvirke hvilke mennesker som vil bli født. De menneskene som får leve sine liv i en verre verden enn den trenger å være på grunn av vår grådighet, bør dermed ikke anklage oss for det. De har nemlig våre handlinger å takke for at de fikk leve sine liv, selv om livene er dårligere sammenliknet med et scenario hvor andre mennesker ville blitt født i en mye bedre verden, som følge av at vi hadde sluppet ut mindre klimagasser.

Som lykke

Også dette styrker Parfits konklusjon om at vi må ta mindre hensyn til konkrete menneskeskjebner og mer til generelle velferdsøkninger. Utilitarismen er en teori som passer denne beskrivelsen. Utilitarister mener vi bør skape så mye «utility», nytte, som mulig. Nytte kan ta form som lykke, tilfredsstillelse, velferd eller annet. Denne moralfilosofien har en rekke styrker. For det første er den ikke partisk. Alle mennesker, eller alle følende vesener, teller likt uavhengig av om de har makt, penger, et bestemt kjønn eller etnisitet, om de ennå er født eller vil eksistere ved et seinere tidspunkt. I tillegg gir den klar retning. Hvis du skal fordele knappe ressurser gir det mening å gjøre det på en måte som har best konsekvenser.

Men Parfit viser at også denne teorien har alvorlige svakheter. For om en er opptatt av å få mest mulig nytte, bør en foretrekke en verden bestående av enormt mange mennesker som lever liv som så vidt er verdt å leve, framfor en verden bestående av et færre antall mennesker som lever fantastiske liv, så lenge totalsummen av «nytte» er større i det førstnevnte scenario. Det er en frastøtende konklusjon.

Færre mennesker

Parfit hadde selv stor sympati for utilitarismen, men jobbet hele livet med å finne intellektuelt redelige måter å unngå denne konklusjonen på. Den siste artikkelen han publiserte handlet om denne frastøtende konklusjonen, hvor han presenterte en mulig løsning på problemet (se pdf). Det går ut på at det ikke alltid er alltid mulig å sammenlikne svært ulike scenarioer. Er det for eksempel bedre om svært mange mennesker blir to år gamle eller er det bedre at færre mennesker lever liv til de blir 90?

Parfit sammenlikner dette med scenarioet hvor vi på den ene siden har enormt mange liv som så vidt er verdt å leve med et betydelig færre antall liv som er svært gode. Slik vi kanskje bør foretrekke at færre mennesker lever til de blir 90 år, bør vi kanskje foretrekke liv som består av kjærlighet, sannhetssøken, dype relasjoner og alt annet som gjør menneskelivet så bra som det kan være.

Dypt alvor

For Parfit hadde hans virke et dypt alvor. At svært intelligente mennesker, som viet livet sitt til å besvare de samme filosofiske spørsmålene kom til radikalt ulike svar, frustrerte ham. Det som plaget ham enda mer var alle som slo seg til ro med at uenigheten trolig skyldes at det ikke fantes sannheter om hva vi bør og ikke bør gjøre. For hvis ikke det finnes et riktig svar på hva som er rett og galt, hvordan skal da mennesker kunne motiveres til å gjøre det rette?

I tobindsverket On What Matters fra 2011 setter han seg fore å finne den riktige teorien om hvordan vi bør handle og forsvare at den er sann. Det tredje volumet kommer nå. Det fjerde fikk han aldri fullført.

I boka forsvarer han påstanden om at de store moralfilosofiske retningene, konsekvensialismen, Kantiansk pliktetikk og kontraktteori, egentlig er mindre ulike enn de gir seg ut for å være. Snarere klatrer de opp det samme fjellet fra hver sin kant, mener han.

Finne sannheten

Parfit forsvarer en sammenstilling av de tre teoriene, og ender med å argumentere for at den beste måten å forstå disse teorien på, er at de ender i en form for regelkonsekvensialisme: Vi bør handle i tråd med de regler som fremmer de beste konsekvenser.

Ved første øyekast kan Parfits skrivestil virke fremmedgjørende. Hans analytiske filosofi tar til tider matematisk form og han bruker figurerer til å fremme noen av sine poenger. I andre tilfeller utvikler han bisarre tankeeksperimenter. Men om en ikke lar seg skremme finner en av akademias klareste penner.

Han viste oss trolig også veien framover om vi skal ha håp om å fortsette Parfits viktigste prosjekt, å finne sannheten om hvordan vi bør handle. Det ville også gitt ham evig liv.

Les også:

  1. New Yorker hadde en fantastisk sak om Parfit i 2011.
  2. En samling av Parfits verker.

Foto: Derek Parfit på Harvard 21. april 2015. Foto av Anna Riedl, lisensert under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: