Hva Kant lærer oss om tillit

Teksten sto først på trykk i Dagbladet 16. mars 2017 og er basert på et intervju med filosof Onora O’Neill (til høyre på bildet) i anledning at hun vant Holbergprisen i 2017.

Det er ingen hvem som helst som vant årets Holbergpris. Onora O’Neill, født i Nord-Irland i 1941, er en av våre fremste nålevende filosofer. Når jeg ringer henne på dagen prisen ble kunngjort, forteller hun at hun ble overrasket over prisen. «Når du jobber med filosofi lever du i en liten verden». Men O’Neill har ikke begrenset seg til elfenbenstårnet.

Baronessen er en såkalt «cross bencher» i Overhuset, det vil si at hun sitter uten tilknytning til et parti. I tillegg har hun deltatt aktivt i organisasjoner som The Nuffield Foundation, The Nuffield Council on Bioethics og The Equality and Human Rights Commission.

O’Neill startet med studier i historie på Oxford, men ble rekruttert til filosofi av Elisabeth Anscombe, en av de kjente kvinnelige filosofene som ble preget av et Oxford uten menn under krigen. Hun skrev doktorgraden på Harvard under en av det tjuende århundrets aller fremste filosofer, John Rawls. I likhet med ham ble hun sterkt inspirert av den brilliante tyske filosofen Immanuel Kant, og hun har enda ikke greid å gi slipp på ham forteller hun.

Men først til noe mer håndfast. Vi nordmenn er gjerne stolte over at vi er et særegent tillitsfullt folkeslag, noe som har vært gjenstand for mye diskusjon i anledning Brochmann-utvalgets rapport om innvandringen. I forskningslitteraturen knyttes gjerne tillit sammen med gode utfall, som høy livskvalitet og fungerende markeder og gode offentlige institusjoner (se pdf). Men O’Neill er kritisk til en ensidig dyrking av høy tillit.

– Det vi trenger er ikke blind tillit, men spesifikk tillit til pålitelige mennesker og organisasjoner. Når Bernard Madoff drev sin uredelige virksomhet på Wall Street, ønsket vi ikke at folk skulle gi ham mer tillit. Tenkningen rundt tillit må flyttes fra fokuset på generell tillit til intelligent tillit, tillit til dem som er pålitelige.

Men hvordan kan vi bedømme hvor vidt en institusjon eller en profesjonell er til å stole på?

– Det første vi må bedømme er ærlighet. Sier de det de tror er sant og holder de det de lover? Det viktige her er ikke først og fremst at de forteller sannheten, men at de prøver å gjøre det. Den andre delen er kompetanse. Er hun flink i jobben sin? For det tredje, er personen gjennomgående ærlig og kompetent, er hun til å stole på? Jeg har en nær venn som er både svært kompetent og ærlig, men han glemmer ofte ting. Jeg vil ikke stole på at han kunne levert et brev for meg.

Men hvordan vurderer vi som pasienter hvorvidt et sykehus eller en lege er pålitelig ærlige og kompetente?

– Ja, det er nøkkelspørsmålet. Vi trodde lenge at svaret var mer regulering, mer kontroll, krav om gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. En illustrasjon er et arbeid jeg deltok i hvor vi intervjuet jordmødre. De fortalte at det tok lenger tid med papirarbeidet enn med å få ut barnet.

– Så spør en hvilke andre metoder vi har. Jeg tror vi må tenke grundigere om hvordan vi kan skape gode kulturer. Det som motiverer folk til å gjøre godt arbeid er gjerne ønsket om å se godt ut overfor kolleger. Vi ville skamme oss om vi ikke var ærlige og gjorde jobben vår.

«Vi må også forhindre at våre institusjoner deles opp i siloer», advarer hun og viser til en «veldig interessant» bok av Financial Times-journalisten Gillian Tett, med navnet «The Silo Effect». «Dette hindrer kommunikasjon og tillit på tvers av institusjonene, og gjør det vanskelig for oss å vurdere hvor vidt andre er til å stole på».

– Generelt er jeg redd det blir vanskeligere å vurdere pålitelighet i internettets tidsalder. Donald Trump og andres kamp mot falske nyheter gjør det vanskeligere for borgerne å vurdere hva de kan stole stole på. Det som gjør dette mulig, er tilstedeværelsen av informasjon fra anonyme kilder. Debatter i f.eks. media og i parlamentet er preget av offentlig informasjon. Vi vet hvem som kommer med utsagnene. Hvis du sier noe som er usant, vil du bli tatt for det. På internett er det ekstremt vanskelig å finne ut hvem som troller. Nå kan du slippe unna med en løgn.

I dine Reith-forelesninger i 2002 ga du media mye av skylden for å undergrave tilliten. I lys av Trump, Brexit og veksten til sosiale medier, står du fortsatt for den analysen?

– Vi har et spesielt problem i Storbritannia. Men det er likevel noe generelt en kan si. Media må skille klart mellom hva som er nyheter og hva som er kommentarjournalistikk. I tillegg må både journalister og mediehus være klare på hvilke interesser de har. Hva er de betalt for og hvem betaler. Men det er ikke bare snakk om penger. Det kan være politisk tilknytning, familietilknytninger og liknende, Her kan internett være til hjelp siden det gjør det enklere å få oversikt over journalister og andres interesser.

– Vi må også huske på at mediehus har særskilte forpliktelser. De har ikke den samme ytringsfriheten som personer, sier O’Neill og viser til den britiske filosofen John Stuart Mill som er kjent for å forsvare alles rett til å gjøre hva de vil så lenge de ikke skader andre.

– Han gjorde imidlertid et skille mellom individers ytringsfrihet og pressens frihet. Men etter FNs menneskerettserklæring kom i 1948, fikk institusjoner den samme beskyttelsen. Den skulle de ikke hatt. De skal ha ytringsfrihet, men de har også forpliktelser individer ikke har. De har ikke den samme retten til å uttrykke seg selv. BBC eller en norsk avis har ikke et selv.

– I likhet med alle andre rettigheter i FN-konvensjonen, med et unntak for tortur, må de tolkes i lys av de andre rettighetene. Selv om frihet og trygghet nevnes i samme åndedrag er det klart de må vektes mot hverandre. Like klart er det at vi har legitime begrensninger på ytringsfriheten, som opphavsrett, åndsverk, ærekrenkelse, og så videre.

Å gi institusjoner individers vern er ikke det eneste problemet O’Neill har med menneskerettighetene. I en artikkel ved navnet «The dark side of human rights» kritiserer hun det ensidige fokuset på rettigheter som ligger i menneskerettskonvensjonen (se pdf).

– Når en inkluderte såkalte velferdsrettigheter i FN-konvensjonen spesifiserte en ikke hva som skulle til for å tilfredsstille disse rettighetene. Du kan ikke ha en rett til mat uten å samtidig å si noe konkret om hvem som skal innfri disse forpliktelsene. Det blir ekstremt komplisert å innfri en rett til helsehjelp. Den mørke siden oppstår når folk tror at statene vil innfri rettighetene, uten at de har evnen til å gjøre det.

– Et annet problem er at vi degraderer menneskerettighetene når vi gjør dem til skrifter vi ikke kan betvile. Det må være noen gode etiske argumenter som ligger bak dem.

Framfor å gi stadig flere rettigheter til folk, er O’Neill er opptatt av å snakke om hvilke forpliktelser vi har overfor andre. Mens rettigheter ofte forutsetter forpliktelser som ikke i realiteten forplikter noen, og dermed er verdiløse, er forpliktelser vi har overfor andre ikke forpliktelser som hver og en kan kreve av noen. Det er imidlertid ikke et problem.

Mens utilitaristen Peter Singer er blitt kjent for å hevde at vi er forpliktet til å gi bort store deler av inntekten vår til verdens fattigste for å maksimere lykke eller tilfredsstilte preferanser, forankrer O’Neill sitt syn på våre moralske forpliktelser hos filosofen Immanuel Kant. Til tross for deres ulike filosofiske utgangspunkt deler Singer og O’Neill synet på at «vi bør gi sjenerøst», som hun sier det. De er også enige i at når vi gir så er vi nødt til å gi effektivt, slik de effektive altruistene argumenterer for, «det som betyr noe er hvor effektivt vi gjør. Du kan ha så fine prinsipper som bare det, men om de ikke implementeres godt hjelper det ikke. Når vi gir må det hjelpe, ikke bare lette samvittigheten vår.»

På spørsmål om hva hun synes om britisk ruspolitikk, kommer svarene raskt: «Ekstraordinært lite effektivt, forferdelig». Hun trekker parallellen til bekjempelsen av HIV, hvor en prøvde både moralistiske og kriminaliserende tiltak. Ingen av dem fungerte. «Det som fungerte var et folkehelseperspektiv», sier hun. «Det trenger vi igjen. Trolig bør vi fortsette å kriminalisere salg av narkotika, men bruk og besittelse bør avkriminaliseres.»

For O’Neill er nemlig ikke filosofers eneste oppgave å forstå verden, de må også endre den.

Foto: T.v. Mary Warnock of Weeke og t.h. Onora O’Neill. Foto: Academy of Medical ScienceCC BY-NC-ND 2.0.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: