Hvor bør abortgrensa gå?

Essay først publisert i Dagbladet 2. april 2016, som et svar til Lars Christies Bør spedbarnsdrap tillates? etter at jeg skrev Abort er drap i samme avis 16. mars 2016.

Kan retten til selvbestemt abort forsvares på en prinsipiell måte uten å ende i et forsvar for spedbarnsdrap?

Retten til selvbestemt abort står på sikker politisk grunn her til lands. Likevel er det ingen som kan gi en prinsipiell begrunnelse for abortgrensen på 12 uker, og det er høyst uklart hvilken rett på liv vi bør gi fosteret på de ulike stadiene i fosterlivet.

Det er problematisk av flere grunner. Abort er et spørsmål om liv og død, og en betydelig andel av befolkningen mener vi har institusjonalisert en grov urett mot mennesker som ikke har muligheten til å forsvare seg. En manglende refleksjon rundt de prinsipielle begrunnelsene for abort, gjør også at retten til selvbestemt abort står svakere enn den burde gjøre.

«Problemet» med å gi begrunnelser, er imidlertid at det tvinger en til å revurdere ens opprinnelige standpunkter. Det kan lede deg inn på veier du ikke ventet å gå. Filosof Lars Christie presser, i et innlegg i Dagbladet, meg ned en slik vei.

I en kommentar jeg skrev 16. mars i Dagbladet ga jeg en begrunnelse for selvbestemt abort som, ifølge Christie, også kan brukes til å forsvare spedbarnsdrap. Det har fått meg til å lure på om det er mulig å begrunne retten til selvbestemt abort på en konsistent og prinsipiell måte uten å samtidig forsvare at spedbarnsdrap i enkelte tilfeller bør legitimeres. Tvinger det oss til å forkaste selvbestemt abort, eller er vi nødt til å revurdere vårt syn på spedbarnsdrap? Eller bør vi bare akseptere den tause visdommen som antas å ligge i tidligere tiders kompromisser

De aller fleste mener det er galt å ofre en person, selv om det er nødvendig for å redde flere liv. Selv den mest ihuga utilitarist er motstander av å drepe en ubevisst person for å bruke organene hans til å redde fem andre. Vi kan ikke skalte og valte med andre mennesker. Moralen krever at vi behandler dem med respekt og ikke bruker dem som rene midler for å oppnå et større gode.

Likevel mener mange at det å ta abort er greit. Det er vanlig å begrunne dette med at fosteret ennå ikke er en person og dermed ikke kvalifiserer til det vernet personer har. I motsetning til et voksent menneske, kan fosterets interesser veies mot andre hensyn.

«Selv den mest ihuga utilitarist er motstander av å drepe en ubevisst person for å bruke organene hans for å redde fem andre.»

Mors interesse i å ikke måtte bære fram og ta vare på et uønsket barn, er for mange tilstrekkelig til å nekte fosteret muligheten til å utvikle seg til en person med fulle rettigheter.

Men et problem med denne todelingen, som Lars Christie peker på, er at heller ikke et spedbarn er en person. Spedbarnet er ikke selvbevisst, det har ikke evne til å sette seg mål og nå de på rasjonelt vis. Det har heller ingen forståelse av seg selv som en person med et liv som strekker seg over tid. De egenskaper inntreffer ikke før vi er mellom ett og fire år et sted. Bør vi da konkludere med at spedbarn ikke har større krav på vern mot å bli tatt livet av enn et foster?

Overraskende nok er det konklusjonen til en av verdens mest innflytelsesrike filosofer, Peter Singer. Argumentasjonen er imidlertid klar nok. I begge tilfeller kan det være synd at livet avsluttes, skriver han, men det er ikke synd for fosteret eller spedbarnet.

Vi synes for eksempel synd på foreldrene når en uønsket spontanabort forekommer, selv om vi ikke er lei oss på fosterets vegne. En kan også mene at det er synd at et verden ble fattigere av et menneske ikke fikk leve, selv om vi ikke synes synd på akkurat det fosteret som ikke fikk vokse opp. Det er bare personer det kan være synd for at de ikke får leve videre.

Dette kan illustreres med en beslutning om å ta livet av en bevisstløs fisk. En fisk har verken et forhold til gårsdagen eller morgendagen. Den bare er. Om den blir drept uten å føle smerte, og vi samtidig setter en ny fisk til verden, har ikke det vært et tap for noen. Singers radikale konklusjon er at det samme gjelder for fostre, så vel som spedbarn.

Om et barn blir født med en så alvorlig funksjonshemning at moren ikke vil makte å få et friskt barn i tillegg, mener Singer hun er rettferdiggjort i å ta livet av spedbarnet rett etter fødselen, om hun ønsker å få et nytt barn. Siden spedbarnet ikke har muligheten til å knytte forventninger til sin framtid, er det ikke synd for spedbarnet at livet avsluttet, mens det både vil være i tråd med foreldrenes interesse og godt fra et upartisk ståsted om et friskt barn får leve i dette barnets sted.

De fleste vil forkaste Singers konklusjon fordi den støter mot våre dypeste følelser. Men intuisjonene våre er utro tjenere. I en årrekke følte vi at homofili var galt, og i mange land føler de fortsatt at abort er galt.

Så kan vi unngå konklusjonen på en mer prinsipiell måte? Kanskje. Det virker nemlig urimelig å si at barnet ikke har noen som helst interesse i å leve, bare fordi det ikke er en person. Selv om det ikke er klar over det, har det tross alt hele livet foran seg. Og så lenge livet er verdt å leve, er det klart at det vil være bedre å få leve det livet, enn at noen andre får leve et bedre liv i ens sted.

Men denne innvendingen gir noen snodige implikasjoner. Hvis vi skal legge vekt på et fosters objektive interesse i et framtidig godt liv, må vi mene at det, i en vesentlig forstand, er verre at et foster enn en tiåring dør, fordi fosteret har flere år med godt liv foran seg enn tiåringen. Det virker urimelig. Om vi ikke greier å koble den objektive interessen i et framtidig godt liv, med Singers innsikt om at det må være noen det må være godt for, er vi forsvarsløse mot Singers konklusjon.

Den edruelige Oxford-filosofen Jeff McMahan leverer den nødvendige ammunisjonen i boka «The Ethics of Killing» (2002). Han bygger videre på Derek Parfits knusende argumenter for at det vi mennesker først og fremst bryr oss om, ikke er at kroppen vår bevares over tid, men at vi har en psykologisk kontinuitet over tid.

Det er dette som gjør det mulig å snakke om et «jeg». McMahan ber oss om å spørre oss: Med tilstrekkelig langtkommen Alzheimers, gir det mening å si at det fortsatt er du som er tilstede i denne kroppen? Det samme gjelder for starten av livet. Se for deg at den biologiske prosessen ble reversert. Å si at du ville eksistert, selv etter at du var reversert til en celleklump i mors mage, gir lite mening.

Hittil styrker dette bare Singers påstand om at det er personer, og ikke den menneskelige organismen, som bør gi rett på liv. Derfor er det ikke overraskende at McMahan, i liket med Singer, ikke anser abort for å være verre for fosteret enn å bruke prevensjon. Det eneste vi forhindrer ved abort, er et potensielt liv fra å få leve.

Det kan være trist for de pårørende og det kan være synd fra et upartisk ståsted. Men det er like lite synd for fosteret, som det er for egget og sædcellene, at de ikke sammen får bli en person. Der McMahan skiller lag fra Singer, er at han mener at fosteret bare er uten interesser i å leve inntil det får bevissthet en gang mellom uke 20 og uke 28.

Kjøper vi McMahans argument, har vi en sterk grunn for å kvitte oss med abortnemnda vi har i dag. For fosterets del, er det ingen relevant grunn til å foretrekke selvbestemt abort før uke 12 eller før uke 20. Da forsvinner begrunnelsen for å ha en nemnd som skal avgjøre grunnene for abort etter det. Og siden lovendringen begrunnes ved at fosteret verken er, eller noen gang har vært, bevisst, kan det gjøres uten at vi står i fare for å havne på skråplanet mot å tillate spedbarnsdrap.

En pragmatiker ville stoppet der. Men om vi først tar på oss byrden med å prinsipielt begrunne politikken vi fører, må vi se hvor den leder oss. Og en ting er klart: At fosteret med en gang det når bevissthet, plutselig skulle få vern på lik linje med et voksent menneske, følger verken av de prinsipielle betraktningene eller av sunn fornuft.

Men at det har en viss interesse i sin framtid etter at det blir bevisst, virker rimelig. Men hvor sterk er denne interessen? Det er på den ene siden klart at fosteret har en objektiv interesse i et godt og langt liv. Men siden det som betyr noe for oss, ikke er at en organisme vi ikke har noe forhold til skal leve videre. Det vi ønsker er at det er vi som lever videre. Da må et fosters interesse også være avhengig av dets tilknytning til sitt framtidige liv som en person. Siden fosteret utvikler seg mer og mer i løpet av fosterlivet vil det knytte stadig tettere bånd til sitt framtidige jeg. Det er likevel vanskelig å argumentere for at et spedbarn har utviklet en betydelig kognitiv tilknytning til den personen de en gang vil bli.

Et spedbarn lever sitt liv som Singers fisk, og hvis vi igjen tenker oss at livet reverseres, er det klart at vi vil slite med å føle psykologisk tilknytning til det spedbarnet vi ville blitt. Det er derfor vanskelig, om vi skal ta McMahans prinsipielle forsvar for abort på alvor, på bakgrunn av barnets interesser alene, å grunngi et kategorisk nei til verken seinabort eller spedbarnsdrap, i alle tilfeller. Er dette virkelig en så problematisk konklusjon som det først kan virke som?

Ved nesten alle fødsler vil konklusjonen være irrelevant. Foreldre som ikke har valgt å ta abort venter barnet med glede og er klar for oppgaven, selv om det skulle oppstå komplikasjoner. Det er bare i ytterst få tilfeller foreldre i det hele tatt vil vurdere muligheten. Og i den grad de skulle vurdere det, har de også én viktig grunn mindre på sin side.

En viktig grunn for å tillate abort, hensynet til morens selvbestemmelse over egen kropp, gjelder ikke i samme grad etter fødsel. Et annet relevant forhold er at folk står i kø for å adoptere barn. Etter fødsel mister dermed moren både en god grunn for å ta abort, samtidig som hun ville fratatt potensielle foreldre gleden ved å være foreldre om hun skulle avsluttet barnets liv.

Når vi inkluderer det at nærmest alle opplever tanken på spedbarnsdrap som utenkelig, ser vi at det i ytterst få tilfeller få betydningen for spedbarnets livsbetingelser. I mange tilfeller vil summen av barnet, potensielle foreldre og samfunnets interesser være nok til å overstyre foreldrenes eventuelle interesse i å ta livet av spedbarnet.

Det finnes imidlertid tilfeller hvor mor eller far, er havnet i en radikalt annen situasjon enn de forventet. Kanskje er den andre forelderen ikke lenger til stede, et plutselig tap av inntekt har forekommet, eller barnet er blitt født med en uventet, alvorlig funksjonshemning. Hvis noen foreldre står klar til å adoptere barnet, er det en mulighet, men det er ikke alltid tilfellet. Kanskje er det ingen som vil adoptere et multihandikappet barn.

I en slik situasjon virker det som om hensynet til moren og farens selvbestemmelse over egne liv, sniker seg inn igjen. For det er vel ikke utelukkende den spesifikke interessen en kvinne måtte ha i å ikke måtte bære fram et barn, som er det som rettferdiggjør at kvinnen kan ta abort?

Om et foreldrepar ville ta abort i uke åtte, men teknologien gjorde det mulig å flytte fosteret smertefritt over til en kuvøse utenfor morens kropp, ville foreldrene vært nødt til å akseptere det? Det virker urimelig. For bak påstanden om kvinners råderett over egen kropp lurer et mer generelt prinsipp om kvinnens rett til selvbestemmelse over eget liv og egne prosjekter.

Det er ikke vanskelig å tenke seg situasjoner hvor foreldrene må skrote nesten alle sine livsprosjekter for å ta vare på et multihandikappet barn. I en slik situasjon kan foreldrene ha en sterk grunn til å ikke ønske å oppdra barnet. Og siden barnet bare har en svært svak interesse i å vokse opp, fordi deres tilknytning til sitt framtidige jeg fortsatt er så svak, virker det uunngåelig, i en slik situasjon, å lande på Singers konklusjon: Det finnes tilfeller der spedbarnets rett til liv må trumfes av hensynet til foreldrene.

Noen vil fortsatt ha store problemer med å akseptere denne konklusjonen. Det kan imidlertid være verdt å huske på hva som står på spill. Aksepterer vi ikke konklusjonen, må vi også forkaste den beste grunnen vi har for å tillate selvbestemt abort. Vi bør også vurdere om det tillate spedbarnsdrap i enkelte tilfeller, virkelig er en så fremmed og urimelig konklusjon som det virker som ved første øyekast.

Det forekommer tilfeller av passiv dødshjelp av spedbarn på norske sykehus i dag. Har barnet en alvorlig funksjonshemning kan legene velge å unnlate å behandle dem, med visshet om at de kommer til å dø om de ikke får behandlingen. Om den forventa livskvaliteten er lav og barnet vil legge en uforholdsmessig stor byrde på foreldrene, mener vi det er for det beste. Dette er avgjørelser som i liten grad har offentlighetens søkelys på seg. Spør du meg, ville det være bedre for alle parter om vi tar problemstillingen på alvor, uansett hvor vond diskusjonen måtte være.

Og det beste verktøyet for å ta denne diskusjonen, er en grundig og prinsipiell vurdering av de moralske sidene ved liv og død. Å la fortidens generasjoner avgjøre hva som er rett og galt, er en farlig vei å gå.

Foto: Wikimedia Commons

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: