Vi må lære barna å drikke – en alkoholpolitisk skisse

Innlegget er inspirert av en debatt jeg, Aksel, var med i på i Bergen 6. april 2017 med alkohol og norsk ruskultur som tema.

Det nærmer seg russetid og et nytt fokus på ungdommens alkoholkultur. Russetiden er en årlig demonstrasjon av den noe paradoksale sammenhengen mellom en svært tolerant kultur for flatfyll og en, i europeisk sammenheng, svært streng alkoholpolitikk, hvor myndighetene fortsatt en streng hånd over produksjonen, distribusjonen og konsumet av alkohol. Det gir grunn til å spørre om alkoholpolitikken er tilstrekkelig godt innrettet og begrunnet.

Ihuga liberalister vil se de fleste, om ikke alle, statlige inngrep for å begrense tilgangen til alkohol som unødvendig og umoralsk formynderi. Selv om alkohol er skadelig både for den enkelte og for samfunnet som helhet, er ikke dette noe staten skal bry seg med. Det er den enkeltes ansvar å ha et ansvarlig forhold til alkohol, som andre ting.

Men alkohol er ikke som de fleste andre ting. Alkohol får nemlig folk til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. Mye av dette er positive ting, som å snakke med fremmede, by mer på seg selv, flørte med kollegaen på jobb og danse med ens utkårede. Men alkohol er dessverre også forbundet med en økt risiko for å påføre andre en hel rekke skader (se også figuren under).

Bruk av alkohol øker sannsynligheten for at vold utøves, for ulykker i trafikken, for at jobben vi skal gjøre i arbeidslivet og i hjemmet utøves dårligere eller ikke i det hele tatt.

 

20101106_WOC504_0
Fra The Economist. Grafen er basert på Nutt m. fl. artikkel i The Lancet fra 2010. Studien tar for seg Storbritannia, men en studie som tar for seg Europa fra 2015 viser tilnærmet de samme resultatene.

Det er fristende å sette opp et klart skille mellom det å drikke alkohol og det å utøve skade. Bør ikke myndighetene begrense seg til å forhindre skadene, f.eks. ved å stoppe rusa personer fra å kjøre bil eller slå hverandre, og ikke gå direkte på alkoholen? Tross alt er det ikke alle som gjør dumme ting i fylla.

Men hvis det er mer effektivt og til og med mindre inngripende å redusere alkoholforbruket som da indirekte vil redusere sannsynligheten for at disse skadene vil skje, bør ikke vårt liberale sinnelag begrense oss fra å ta i bruk de nødvendige virkemidler.

Og gitt at vi lever innvevd i sosiale og økonomiske relasjoner, blir det også for enkelt å si, at myndighetene bare bør begrense de «direkte» skadevirkningene vi påfører andre, slik John Stuart Mill famøst formulerte det i On Liberty (se pdf). I en moderne velferdsstat påfører vi andre kostnader når vi selv går til grunne. Om virkemidlene fellesskapet tar i bruk er proporsjonale, bør vi også søke å begrense skadevirkninger som økt sykefravær og lav produktivitet på jobben.

Det er flere måter å hindre de negative skadevirkninger alkohol påfører andre. Økonomenes foretrukne måte er avgifter. Slik en kan sette en CO2-avgift på klimagassutslipp for å sikre at forurenser betaler, og dermed sikre at de tar høyde for kostnadene de påfører andre i sine private regnskap, kan vi sette alkoholavgiftene lik den økonomiske kostnaden ved skadevirkningene alkohol påfører andre.

Ulempen ved en slik avgift er selvfølgelig at de som ikke påfører andre skade likevel må betale, men siden de som utøver mest skade trolig drikker mest, er dette likevel en noenlunde presis måte å la «forurenser betale» på. Fordelene er også flere. Selv om det er vanskelig å sette en pris på alle kostnader ved alkoholbruket, er det en relativt lite inngripende måte å regulere menneskers atferd på. Vi kan både unngå avgiften ved å unngå alkohol, vi kan redusere redusere avgiften ved å redusere forbruket og den krever ikke noen ytterligere begrensning på hvordan og hvor vi drikker ølen vår.

Frisch-økonomen Ole Røgeberg har gjort et grovt anslag på hvor høye avgiftene burde være om vi skulle «prise inn de negative eksternalitetene», som det heter på økonomispråket. I en tekst i Minerva skriver han at

«[a]nslag på eksterne kostnader for alkohol er på rundt 4000 [kroner] per norske hode i året i 2001, som justert for prisstigning er ca. 874 kroner per liter ren alkohol konsumert det året. Det tilsvarer 73 kroner avgift på en flaske 12% vin, mot en faktisk avgift på 33 i dag […] Et røft anslag på tobakks-eksternaliteter (basert på noen tall jeg beregnet for et departement tidligere i år) er rundt 18 kroner per tjuepakning, mot en faktisk avgift på omtrent det dobbelte.»

Det betyr at selv om nordmenn flest klager på dyr alkohol, så betaler de mye mindre enn de burde, skulle vi priset inn skadevirkningene alkoholen påfører samfunnet. Det er røykerne som skal være forbanna, ikke de av oss som drikker alkohol.

En annen fordel med avgifter er at de virker. Ikke bare lar de forurenser betale for seg. Siden alkoholen blir dyrere drikker vi mindre av den (se pdf).

Det er ikke gitt at vi som samfunn burde begrense oss til å bare stoppe de skadevirkningene vi påfører andre. Som vi ser av figuren over utgjør alkoholen også en åpenbar skade på personen som nyter den. Liberalisten, som har fått gleden av å utgjøre skyteskiven i denne teksten, vil trolig reagere på dette formynderiet. En ting er å begrense skadene vi påfører andre, men skadene vi påfører oss selv er prisen vi betaler for å ha det gøy. Det må få folk få lov til.

Men det er ikke så enkelt som at folk alltid tar gode valg. En betydelig andel blir avhengige av alkohol og svært mange av oss undervurderer skadevirkningene av selv moderat bruk. Brorpartene av skadene som følger med alkohol treffer dem vi gjerne anser som normale og uproblematiske brukere. Dette skyldes blant annet at mennesker tar suboptimale valg, blant annet fordi vi er alt for glad i den nære framtid (se pdf).

Det gir grunn til å vurdere en ekstra avgift for å redde oss mot oss selv, slik Sarah Conly argumenterer for i boka med den provoserende tittelen Against Autonomy. Det er spesielt relevant for røyk, som svært mange angrer på at de startet med, men gjelder også for alkohol. Om vi kan begrense de betydelige skadene vi påfører oss selv ved hjelp av avgifter, kan det være verdt det, selv om det har en ubehagelig formyndersk eim. Du kan si at ditt framtidige jeg vil takke ditt fortidige jeg om det støtter avgifter som gjorde det enklere for ditt fortidige og fremtidige jeg å begrense alkoholbruken.

Det er imidlertid ikke bare vår begrensede evne til å foreta rasjonelle valg, som gjør at vi tar dumme valg. Våre drikkevaner er nemlig sterkt påvirket av våre omgivelser.

Som den anerkjente norske sosiologen Ole Jørgen Skog viste i en artikkel i 1985 er graden av alkoholproblemer knyttet til det totale forbruksnivået i befolkningen. Som Willy Pedersen formulerer det i en tekst på sosiologen.no: ”Folks drikkeatferd synkroniseres med de vanene en finner i deres sosiale nettverk” og ”[a]lkoholproblemene er forankret i de generelle drikkemønstre i samfunnet.” Dette er bekreftet i senere studier (også alkoholbruk blant unge følger befolkningens drikkemønster).

Hvor mye vi drikker avhenger i stor grad av hvor mye andre rundt oss drikker. Vi bør derfor utvikle økonomenes rammeverk ett hakk lenger og si at vi til sammen påfører hverandre eksternaliteter ved vårt alkoholforbruk. Opprettholder vi en kultur hvor det er mye drikking påfører vi andre alkoholskader.

Men kulturendringer er tøffe saker å endre. Det kan derfor være mye å tjene på at myndighetene tar i bruk andre virkemidler, som forhåpentligvis kan endre drikkekulturen for både unge og gamle uten å være for inngripende i våre liv.

Noen tiltak kan utvikles ved hjelp av adferdsøkonomiske innsikter og eksperimenter. Elever og studenter tror f.eks. at andre drikker mer enn de gjør, noe som gjør at flere forsøker å leve opp til en norm som ikke eksisterer. Om en opplyser de unge om hva som faktisk er normen, kan det bidra til å endre drikkemønsteret. En kan også få personer som drikker spesielt mye til å søke hjelp, ved å rangere dem i forhold til andre, som å fortelle dem at de befinner seg i den øverste 10-prosenten av drikkere.

En kan også endre den såkalte valgarkitekturen. Om flere utesteder serverer ølen i 0,33-glass framfor 0,4 eller 0,5, vil det gi både friskere og bedre øl, samt trolig redusere det totale konsumet. Det samme vil vi oppnå om vi endrer fasongen og størrelsen på glassene vi drikker fra.

Et større tilbud av alkohol med lavere prosent og ingen prosent ville også vært ønskelig. Det kommer dessverre i dag med en betydelig sosial kostnad. Om utesteder var forpliktet til å servere alkoholfri øl på tapp og i samme glass som øl med alkohol, ville en gjort det mulig å drikke alkoholfri øl uten å være redd for fordømmelsen fra miljøet rundt.

Disse tiltakene, som alle passer innunder sekkebetegnelsen liberalistisk paternalisme, vil alle kunne endre atferden vår i riktig retning, uten å gå utover friheten vår i betydelig grad.

Et mer hardhendt forslag vil være å redusere skjenketidene. En norsk studie fra 2011 viser at volden øker med økte åpningstider og reduseres med reduserte åpningstider, tross at Menon-rapport mener sammenhengen mellom skjenketider og vold kun viser seg ved betydelige endringer i tilgjengeligheten (se pdf). I det minste bør en legge begrensninger på når spritserveringen stenger.

En kommer heller ikke utenom å tilgjengeliggjøre andre og mindre skadelig rusmidler, ved å legalisere rusmidler som i dag er ulovlige. En kunne starte med de rusmidler som figuren over viser at har færrest skadevirkninger, men det får bli tema for en annen tekst. Inntil da anbefaler jeg dere å lese Dagfinn Hessen Pausts tekst i Minerva om tema.

Et siste grep er å lære barna å drikke. I land hvor en har mer moderat drikkekultur enn den norske sosialiserer en gjerne barna inn i en ansvarlig drikkekultur. I Norge lar vi ungdommene selv organisere drikkekulturen. Det er oppskrift på katastrofe.

Stanton Peele mener det er tre trekk ved kulturer hvor folk drikker moderat:

  1. Alkohol er akseptert og styrt av sosiale normer, slik at de lærer hvordan de skal drikke.
  2. En lærer forskjellen på gode og dårlige måter å drikke på.
  3. Alkohol ses ikke på som noe som tar vekk kontrollen. En lærer hvordan en skal konsumere alkohol på en ansvarlig måte og uønsket adferd i fylla blir sett ned på og sanksjonert.

Å si at barna bare må holde seg unna rus fungerer nok like dårlig som å si at de bare skal holde seg unna sex. Rusvett må læres. Spørsmålet er bare hvem som skal stå for læringen. Ansvarlige og kyndige fagpersoner og voksne som har opplevd ett og annet eller den ett år eldre nabogutten eller nabojenta. At alle skal bli avholdsfolk, er som i andre deler av ruspolitikken, et farlig ideal.

Foto: Av Wikipedia-bruker Sesse. Bildet er i offentlig eiendom.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: