Abort er ikke mord

Leserinnlegg av Aksel Braanen Sterri i Klassekampen 26. april 2017.

Jeg har ved gjentatte anledninger de siste ukene forsvart både kvinners rett til, og valg om, å ta abort om fosteret de bærer på får påvist Downs syndrom. Det får forsker Eivor Andersen Oftestad og professor Kristin Bliksrud Aavitsland til å trekke de ubehagelige linjene til nazistenes eugenikk-program (på nett her).

I Klassekampen 21. april forteller forskerne om ”Schloss Sonnenstein [som] i 1940 og 1941 [var] åstedet for Hitlers eutanasi-program. I løpet av to år ble 15.000 funksjonshemmede, demente og psykisk syke barn og voksne fraktet til Sonnenstein i grå busser og gasset i hjel.” Så spør de, ”Aksel: ville du slått på gassen?”

Hvis de virkelig mener spørsmålet burde stilles, så burde det strengt tatt vært rettet til Stortingets flertall. For som Oftestad og Aavitsland påpeker, setter jeg bare ”ord på samfunnets praksis”. Vi har allerede en ”eugenisk” lovparagraf i abortloven i dag, nemlig paragraf 2c. Den gir kvinner rett til å ta abort om det er påvist ”alvorlige sykdommer” hos fosteret. Og det offentlige tilbudet om fosterdiagnostikk til kvinner over 38 år øker selvfølgelig sjansen for at fostre med slike sykdommer blir abortert bort. 90 prosent av dem som takker ja til fosterdiagnostikk tar abort om fosteret får påvist Downs syndrom.

Jeg er enig i at dette kan sende uheldige signaleffekter til dem som lever med disse sykdommene i dag. Men som jeg har utdypet i Minerva er det relativt enkelt å gjøre staten mer nøytral i disse spørsmålene. Vi kunne f.eks. hevet abortgrensen til f.eks. uke 22 og/eller tillat NIPT, blodprøven som kan påvise sykdommer før uke 12, på det private markedet. Da ville vi økt kvinners selvbestemmelse over egen kropp uten at staten kan beskyldes for å legge opp til at foster med alvorlige sykdommer bør selekteres bort.

Det er selvfølgelig ingen god løsning hvis det vi er bekymret for er at fostre med påviste sykdommer blir abortert bort. Men hvor vidt dette er problematisk eller ikke avhenger i mine øyne av grunnene til at kvinnene tar abort. Om dette gjøres fordi de er redd for et intolerant samfunn og fravær av et støtteapparat å lene seg på, er det dypt problematisk. Om abortene derimot kommer av at foreldrene ikke orker byrden og/eller om de ønsker seg et friskt barn, så bør vi ikke bekymre oss. Et foster er ikke et vesen med krav på å få tilfredsstilt sitt potensial og det er ikke moralsk sett verre å ta abort av et foster med påvist psykisk utviklingshemming enn et friskt foster.

Men er det slik at dette tankegodset leder oss til å ta livet av tusenvis av funksjonshemmede personer, slik Oftestad og Aavitslands spørsmål impliserer? Det er alltid mulig å konstruere hypotetiske skråplan, hvor et uproblematisk første steg leder oss i uføre. Og Oftestad og Aavitslands skråplan er ikke ukjent. Det er det samme som alltid er blitt brukt mot abort; i dag kommer dere for fostrene, i morgen kommer dere for spedbarna og i overmorgen er ingen av oss trygge. Fra selvbestemt abort til Hobbes’ naturtilstand på 1-2-3.

Men slike skråplansargumenter hviler enten på en formyndersk teori om hvordan det ene automatisk vil lede oss viljeløse vesener til å innta grovt umoralske standpunkter vi ikke ville finne på å innta i dag, eller på en teori om at det ene standpunktet forplikter en til også å innta et annet. Men ingen av disse er spesielt plausible i denne sammenheng.

Vi har ikke begynt å drepe hverandre selv om vi i flere tiår har tillatt abort. Og det er det ingen grunn til at selektiv abort av fostre med påviste sykdommer vil føre til heller. Det er heldigvis ukontroversielt å mene at det er en vesensforskjell mellom å avslutte livet til et foster og det å avslutte livet til en person. Det er ikke bare en utbredt norm. Dette skillet er godt begrunnet.

Det finnes dessverre tragiske tilfeller hvor vi er nødt til å avslutte liv som vi ikke mener er verdt å leve. Det gjør vi allerede i dag. Men i den grad livet er verdt å leve, slik det oppleves innenfra, trenger ingen å leve opp til et ideal om det perfekte liv for å ha krav på å leve eller for å få støtten det trenger for å leve et tilstrekkelig godt liv. Vi er ikke slaver av et hypotetisk samfunnsregnskap for å maksimere gjennomsnittslykken i befolkningen (et dårlig mål uansett), selv om vi har gode grunner til å sette liv til verden som er friske.

Foto av Kristin Bliksrud Aavitsland (t.v.) og Eivor Oftestad Ola Sæther, Uniforum/Appollon.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: