Livserfaringens begrensninger

Innlegget av Aksel Braanen Sterri sto på trykk i VG torsdag 27. april 2017.

Olaug Nilssen skriver godt om sin livserfaring med et barn med autisme i VG på lørdag 22. april. Denne livserfaringen, som hun sier hun ikke ville vært foruten, settes opp som en kontrast til den teoretiske rasjonaliteten hun mener jeg har bragt til torgs i debatten om kvinner har rett, og grunn, til å ta abort om de får påvist Downs syndrom hos fosteret de bærer på.

Jeg er glad for at Nilssen forteller en mer personlig historie, men det er dessverre ikke slik at Nilssens livserfaring kan erstatte den teoretiske rasjonaliteten. Vi er nødt til å ha en formening om hva som skal til for å leve fullverdige eller gode liv.

Det klareste eksemplet på det er prioriteringene vi foretar i helsevesenet. Vi bruker milliarder av kroner årlig på å kurere sykdom og vi prioriterer noen pasienter på bekostning av andre, blant annet på bakgrunn av hvor alvorlig deres liv er begrenset av sykdommen. At noen trekker på sin livserfaring og forteller at de lever godt med en sykdom, kan ikke stå i veien for at vi som samfunn foretar en mer generell vurdering av hvor mye ressurser vi bør bruke på å kurere slike sykdommer.

Vi kommer heller ikke utenom den teoretiske vurderingen når det kommer til å sette nye liv til verden. Når Nilssen skriver at ”abort er sjølvbestemt [og] ikkje noko «vi» bestemmer over”, så ignorerer hun nemlig at vi som samfunn allerede i dag har bestemt at egenskaper som regnes som ”alvorlige sykdommer” i abortlovens paragraf 2c skal kvalifisere for abort utover uke 12.

Noen ønsker å fjerne denne og samtidig begrense kvinners tilgang på informasjon om fosterets egenskaper. Dette er jeg uenig i og det er det som motiverer meg til å si noe generelt om livet til noen med Downs syndrom eller andre psykiske utviklingshemninger. En slik vurdering bør berikes av livserfaringene til dem som lever med dette, men jeg er redd vi ikke kommer utenom at summen av disse livserfaringene er nødt til å bli gjort om til generell kunnskap når vi lager lover og vurderer liv som enda ikke er påbegynt.

Jeg forstår at en vurdering om at framtidig liv med utviklingshemming er begrenset eller dårligere kan oppleves nedverdigende fordi de henter sin kraft i det livet som leves, og det er derfor viktig å påpeke det åpenbare: at ingen slik utenfra-vurdering betyr at liv som kvalifiserer for selektiv abort ikke er verdt å leve eller at foster med slike egenskaper ikke har rett til liv, ei heller at slike liv er moralsk mindre verdt.

Vurderinger om en egenskap er tilstrekkelig alvorlig til å kvalifisere for abort har selvfølgelig heller ikke tilbakevirkende kraft. Det at vi tillater abort av fostre med påvist Downs syndrom tilsier ikke at det ville vært bedre om en person med Downs syndrom aldri ble født. Det sier utelukkende at når vi står utenfor livet selv, så har vi grunn til å fremme det friske livet.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: