Jeg er selv en akademiker som er blitt drapstruet og isolert på grunn av meningene mine

Innlegget av Francesca Minerva sto på trykk i Aftenposten mandag 1. mai 2017.

Jeg fortsetter fordi jeg skylder samfunnet å skrive om det jeg mener at bør diskuteres. Det er det akademisk frihet handler om.

Akademikere, og kanskje særlig akademiske filosofer, blir ofte sett på som selvopptatte, arrogante og ubrukelige mennesker som drikker te og diskuterer teoretiske spørsmål, slik som «Hvor mange engler er det plass til på en nålespiss?»

Derfor er det kanskje fristende å avfeie akademisk frihet som et overflødig privilegium for en allerede privilegert yrkesgruppe.

Hvorfor skal akademikere stå fritt til å skrive og undervise om hva de vil, selv om flertallet synes det er smakløst og provoserende eller til og med skummelt og farlig?

Hvorfor skal samfunnet forsvare, og til og med finansiere, uttalelser som mange opplever som sårende og fornærmende, som Aksel Braanen Sterris utsagn om livskvaliteten til mennesker med Downs syndrom, Ole Martin Moens forsvar for aktiv dødshjelp for barn, og Charles Murray, som nå er på besøk i Norge, forskning på IQ-forskjeller mellom svarte og hvite?

Komme nærmere sannheten

Svaret er at bare ved å diskutere ideer – alle ideer, også de ubehagelige og kontroversielle – klarer vi å komme nærmere sannheten. Og bare ved å komme nærmere sannheten kan samfunnet utvikle seg.

Fremskrittene som gjør menneskehetens historie så interessant, er resultat av en utveksling av ideer, og de aller fleste av disse ideene ble først ansett som horrible.

De mest kjente eksemplene er ideene til Giordano Bruno, Galileo Galilei, Johannes Kepler og Nikolaus Kopernikus.

Ideene deres var på ingen måte godt ansett i deres egen samtid. I stedet ble de ansett som så farlige at styresmaktene forsøkte å tvinge dem til stillhet. Bruno ble som kjent brent på bålet i Roma i 1600.

Akademisk frihet – og plikt

Noen vil si at disse eksemplene ikke lenger er relevante. I dagens vestlige samfunn er det svært sjelden at folk blir drept på grunn av ideene sine. Derfor, vil noen si, trenger vi ikke en særskilt akademisk frihet. Vi trenger bare ytringsfrihet.

Det er sant at få akademikere blir drept for meningene sine. Likevel er akademisk frihet fremdeles viktig, og det er noe mer enn bare ytringsfrihet:

Mens ytringsfrihet bare er en rett, er akademisk frihet også en plikt.

Alle bør kunne uttrykke meningene sine uten å frykte for livet. Men akademikere står i en særstilling: De har en plikt til å stille vanskelige spørsmål og å vurdere hele bredden av mulige svar, inkludert de ubehagelige svarene.

Akademikere må ikke slutte å forske når de kommer frem til et svar som de selv, arbeidsgiveren deres og samfunnet rundt dem liker.

Akademikere – som er eksperter innen sine felt og som har som jobb å frembringe ny kunnskap innen dette feltet – har en plikt til å gå videre, grave dypere, tenke hardere og følge argumentene hvor enn de leder, særlig i tilfeller der de leder til konklusjoner som folk ikke vil høre.

For kanskje er sannheten begravet akkurat der hvor ingen tidligere har villet grave.

Drapstruet og isolert

Jeg er selv en akademiker som er blitt drapstruet og isolert på grunn av meningene mine.

Derfor kan jeg si med en høy grad av sikkerhet at akademia er et mye mer behagelig sted for dem som ikke stiller de vonde spørsmålene og forsvarer de upopulære svarene.

Dersom akademisk frihet bare var en rett, ville jeg antagelig bare ha gitt meg og i stedet skrevet ting som folk vil høre. Livet mitt hadde vært så mye enklere.

Men som akademiker ansatt på et universitet skylder jeg samfunnet å skrive om det jeg mener at bør diskuteres, ikke nødvendigvis fordi jeg kan vite med sikkerhet at jeg har rett, men fordi det er slik vi gjør fremskritt og slik vi, som samfunn, nærmer oss sannheten.

Si det som er sant

Neste gang du blir opprørt og sint på en akademiker som sier noe du er uenig med, så tenk at de sier det, ikke fordi de liker å gjøre deg opprørt og sint, men fordi de skylder samfunnet – inkludert deg – å si det de mener at er sant.

Et sitat fra økonomen Fritz Machlup oppsummerer vakkert hvorfor akademisk frihet er så viktig: «Det er viktig at de få potensielle bråkmakerne blir oppmuntret til å melde sin uenighet, for noen ganger er utvidelsen av vår kunnskap og hele vår materielle, sosiale og spirituelle utvikling avhengig av nettopp denne uenigheten, uansett hvor upopulær der den måte være.»

 

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: