Sosialdemokratiets ideologi

Mange trekker i disse dager fram Arbeiderpartiets retningsløshet og mangel på idérikdom som forklaring på deres fall på meningsmålingene. Det gjør de trolig rett i. Det Arbeiderpartiet mangler ser ikke først og fremst ut til å være politikk, men en manglende vilje til å styre etter en ideologi.

Ideologi trengs for å ha et kompass å styre etter, til å vurdere både ny og gammel politikk, slik at man ikke forelsker seg i midlene. Strategisk trengs ideologi for å vise velgerne at politikken partiet fører ikke bare er en ansamling av enkeltsaker, men at partiet har en retning, et overordna prosjekt, en vilje. Men hva er egentlig det sosialdemokratiske prosjekt? Hva er sosialdemokratiets politiske filosofi?

Innen politisk filosofi nevnes sosialdemokrati sjelden som en retning det er verdt å bruke tid på. Det er liberalismen som dominerer, og på venstresiden er det sosialismen som gjerne løftes fram, mens libertarianismen (eller klassisk liberalisme) representerer den liberalistiske høyresiden. Sosialdemokratiet anses gjerne for å være en politisk retning, uten forankring i en klar ideologi eller politisk filosofi. Det er ufortjent.

Det er likevel forståelig. For selv om sosialdemokratene i Norge er stolte av verdiene de har kopiert fra den franske revolusjonen, nemlig frihet, likhet og brorskap, er det få som kan fortelle deg hva de legger i frihet, likhet og brorskap (eller felleskap og solidaritet, som det heter i moderne språkdrakt). Og hvis disse verdiene står i motsetning til hverandre, hva vil sosialdemokrater styre etter da? Kan noens frihet reduseres for å fremme likhet? Hvor mye likhet er frihet verdt? Og er det en egenverdi i å fremme fellesskap, og i så fall hvilke fellesskap er det snakk om?

Det som er helt klart er at sosialdemokrati ikke handler om å maksimere frihet, forstått som fraværet av statlig inngripen. Er det én faktor som historisk har skilt sosialdemokratiet fra kommunister og sosialister er det troen på politikken; troen på at en kunne bruke staten til å frigjøre store grupper av mennesker.

Likhet er en bedre kandidat, men hva er det som skal fordeles likt? Er det primærgoder, slik John Rawls argumenterte for i Theory of Justice, er det ressurser, korrigert for innsats, slik Ronald Dworkin har forsvart, er det velferd, slik Jerry Cohen har tatt til orde for (se pdf), eller er det kapasiteter, i tråd med Amartya Sen og Martha Nussbaums teorier? 

Det er alle gode kandidater, men la meg foreslå en alternativ tese, inspirert av nyrepublikanismen: Det sosialdemokrater er mest allergiske mot er maktforskjeller. Det er disse som skal utjevnes og utlignes. Når Einar Gerhardsen ble spurt om hva det viktigste han hadde oppnådd var, så sa han at det var at ingen lenger måtte stå med lua i hånda. En annen måte å si det på er at alle skal kunne stå med rak rygg og se hverandre i øynene. Målet er et et samfunn preget av sosial likhet, et samfunn av borgere, ikke av tjenere. Frihet, likhet, fellesskap.

Dette forklarer hvorfor arbeid er så viktig for sosialdemokrater. Arbeid er ikke bare en kilde til inntekt. Det er en kilde til fellesskap og mening i tilværelsen. Men viktigere, det er en kilde til uavhengighet, til makt, og dermed til frihet.

Hvis du er avhengig av almisser, av tigging, eller bedre, borgerlønn, så er du avhengig av en mindre forutsigbar kilde, enten privat velvillighet eller et demokratisk flertall. Det øker sjansen for at du må bukke og skrape for å få endene til å møtes.

Mange på venstresiden er kritisk til markedet, og det er forståelig. For i et kapitalistisk system så er du helt avhengig av å selge din arbeidskraft på arbeidsmarkedet. Du er dermed tvunget til å arbeide. Men sammenliknet med andre konkurrerende systemer har du likevel stor frihet i en fri markedsøkonomi. Om du ikke føler deg behandlet godt av arbeidsgiver kan du bytte jobb, og denne konkurransen om arbeidstakerne styrker deg som arbeidstaker.

Det er også dette som verdimessig forklarer det tette båndet til fagbevegelsen. Fagbevegelsen er viktig fordi arbeideren er den svake parten i forholdet mellom arbeider og arbeidsgiver. Alene er arbeidstaker avhengig av arbeidsgivers gunst. Når du føler at du opptre kunstig imøte med sjefen i frykt for at du ikke skal bli godt nok likt, så befinner du deg i en asymmetrisk situasjon, i en situasjon hvor arbeidsgiver er den sterke part.

Det er bare gjennom kollektiv handling, makt i antall, at arbeiderne kan stå på lik linje med arbeidsgiver. Da går arbeiderne sammen både for å forhindre at de underbyr hverandre, at de samarbeider framfor å konkurrere. I tillegg kan de kreve mer av arbeidsgiver, siden arbeidsgiver tåler at en eller to slutter, men de tåler ikke at hele arbeidsstokken gjør det.

Det er også dette som forklarer hvorfor velferdsstaten er så viktig. Hvis du mister jobben er du lett bytte for mennesker som vil dominere deg, du står alene, sårbar, og vil måtte bli tvunget til å stå med lua i hånda. Et sikkerhetsnett demper fallet, og demper konsekvensene av å ikke lenger ha en inntekt du selv er herre over å skaffe inn.

Men sikkerhetsnettet har virkninger lenge før du mister jobben. For slik tilgangen på andre arbeidsgivere gir deg makt overfor din nåværende arbeidsgiver, gir velferdsstaten deg en alternativ inntektskilde som gir makt i ditt nåværende arbeidsforhold. Det gir et gulv for hvor lite arbeidsgiver kan betale deg og for hvor dårlig arbeidsgiver kan behandle deg. Du har et alternativ utenfor arbeidsmarkedet.

Det er imidlertid ikke hvilken som helst innretning på velferdsstaten som har denne virkning. Det er først når velferden gis som rettighet, uten å påføre skam, og uten stor mulighet for diskresjonær makt fra en byråkrat, at velferdsstaten virkelig virker frigjørende. Det sosialdemokrater alltid må huske, men for ofte glemmer, er at også staten kan dominere. Og når du først blir dominert av statsapparatet, er det den verste formen for dominans du kan møte.

Det er dette som er ulempen ved arbeidslinja, som stiller strengere krav til trygdemottakere for å få tilgang på jobb. Noen ganger kan det være bra fordi det gir flere tilbud til de som er arbeidsledige og fordi vi noen ganger trenger et spark bak. Men ofte fungerer det til å gjøre noen som allerede er sårbare mer utsatt for vilkårlig maktutøvelse fra et stort statsapparat. Det er denne typen velferdsstat som gjør at mange på høyresiden og til og med venstreorienterte tenkere som Jürgen Habermas har vært bekymret for at velferdsstaten skaper avhengighet og underdanighet. Og det er den avhengighetsskapende innretningen på velferdsstaten som skaper oppslutning om borgerlønn som alternativ.

Det er faren for at staten skal bli for dominerende som gjør at sosialdemokrater burde se blidt på valgfrihet, selv om det her er åpenbare problemer grunnet informasjonsasymmetri og sårbare brukere. Muligheten til å velge en tilbyder og ikke en annen, er det som gjør markedet til et frigjørende system. Det gir makt til forbruker over kapitalistene. Hvis vi kan velge vekk tilbydere som ikke behandler oss godt også når vi skal få et velferdstilbud, så vil det styrke vår makt.

Det er også hensynet til utjevning av makt som ligger bak tiltak som skal styrke likestillingen. Ta f.eks. pappapermen. For å styrke far opp mot arbeidsgiver, for å styrke far mot mor og mor mot far, øremerkes pappapermen. Selv i frivillige sammenslutninger kan det utøves makt. Sosialdemokraters målsetning er å utjevne denne makten gjennom statlige tiltak, uten at staten selv blir dominerende.

Av samme grunn er sosialdemokrater med rette kritisk til rusmisbruk, prostitusjon og tigging. Dette er alle ting som øker sårbarheten vår og avhengigheten av andre.

Men når vi ønsker å bekjempe disse, så velges dessverre ofte feil virkemidler. Når sexkjøp og hallikvirksomhet kriminaliseres, gjøres sexarbeiderne mer maktesløse, ikke mindre. Når rusbruk kriminaliseres, gjøres rusmisbrukere mer sårbare, ikke mindre.

Det er grunnen til at Amnesty International foreslår legalisering av prostitusjon. Det styrker sexarbeidernes situasjon. Det er derfor flere menneskerettighets- og FN-organisasjoner foreslår avkriminalisering og legalisering av rusmidler. Hvis målet er å utjevne maktforskjeller, må du for all del ikke gjøre noen rettsløse – i svak forstand av ordet – slik vi i stor grad gjør med rusmisbrukere og prostituerte. Det er dårlig anvendt sosialdemokratisk ideologi.

Disse områdene er selvfølgelig ikke de eneste hvor Arbeiderpartiet kunne hatt nytte av å la seg rettlede mer av ideologi og mindre av fokusgrupper. De nevnes fordi de er de mest eklatante brudd med ideologien. Bare om Arbeiderpartiet tar ideologien aktivt i bruk, vil de kunne utvikle god, inspirerende og frigjørende politikk som vinner valg.

Foto: Bent Søvinsen, Arbeiderpartiet, lisens: CC BY-ND 2.0.

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: