Per Fugelli var hard mot de harde

Per Fugelli er død. 74 år gammel. Med ham mistet vi enda en original, viktig og tydelig stemme i norsk offentlighet.

av Aksel Braanen Sterri.

Det er noe fascinerende med hvordan samfunnsmedisineren Per Fugelli har blitt mottatt i den norske offentligheten. På den ene siden ble «misjonæren fra Stavanger», som han kalte seg selv, elsket. Han trakk fulle hus hvor enn han dro for å snakke om døden, livets ingredienser eller behovet for å ikke sykeliggjøre selve livet.

På den andre siden provoserte hans patos og empatiske være- og talemåte de kalkulerende kynikerne, gjerne med hjernen på høyresiden. Det bør ikke overraske oss. Foruten å snakke om kjærlighet og døden, på et blomstrende språk, ukjent på disse kanter, hyllet han Arbeiderpartiets forslag om å ta imot 10 000 kvoteflyktninger, hudfletta Frp gang på gang for å være inhumane og mente at ansvaret lå på provoserende karikaturtegnere, og ikke på de som reagerte på dem. Hvis noen passer beskrivelsen godhetstyrann, så må det være Fugelli.

Det er fristende å konkludere med at Fugelli ikke forsto at velferdsstaten er avhengig av en begrenset innvandring og at han ikke forsto verdien av ubegrenset ytringsfrihet. Det er nok sant at Fugelli var noe ensidig i hvor han rettet sin oppmerksomhet, men det er ikke hele fortellingen.

Jeg tror Fugelli ble misforstått av mange fordi vi misforsto hvem han snakket til og hva han snakket om. Fugelli var et politisk dyr, men han var ikke først og fremst opptatt av politikk. Han var sosialdemokrat, men var – i det minste på sine eldre dager – mer opptatt av enkeltmennesket enn systemene. Det var hver og en av oss han adresserte, for å be oss skjerpe oss, men også for å gjøre oss tryggere, slik at vi kunne bli snillere.

For mange av oss starter det med systemene. Hvordan kan vi endre systemene slik at menneskene opptrer snillere med hverandre? For Fugelli startet det med det enkelte mennesket. I en debatt jeg hadde med ham om velferdsstaten forsøkte jeg å argumentere for at det var vår kloke innretning på systemet som gjorde at velferdsstaten fungerte så godt. Fugelli siterte heller Gandhi: Vær den forandringen du vil se i verden. “Det er summen av personlige snillheter som blir eller ikke blir til samfunns-snillhet”, mente Fugelli, det er dette som velferdsstatens drivstoff.

Fugelli var imidlertid ikke en håpløs empatiker, som ikke forsto at hjernen også må med når vi foretar beslutninger. Det var bare det at han opplevde at for mange var kynikere, og for få sto opp for kjærligheten. Som Fugelli sa det: «Jeg er jævlig glad i mennesker».

I de siste åra var Fugelli virkelig redd for fremmedfrykten, for de holdningene som splitter oss, som fører oss fra hverandre. Mennesker skal leve i harmoni, mente Fugelli. Vi mennesker skal dypest sett leve sammen i fellesskap. Det krever et godt og inkluderende «samfunnsklima».

Det var derfor han, noe provoserende, mante oss til å akseptere terror og ikke la oss rive med av frykten. Vi trenger en vaksine mot massehysteri og i verste fall massepsykose, mente han. Det er når vi blir redde at vi lar oss forføre av farlige krefter.

Fugelli forsto alvoret i terrorismen og til dels innvandringen, men nektet å miste hodet av den grunn. Vi må akseptere og overbevise oss om at «terror er en forholdsmessig liten ting», sa han. «Vi må tenke på historien og tenke på statistikken». Fugelli viste i den anledning til den avdøde sosiologen Nils Christie: Vi trenger en «passe mengde kriminalitet». Vi kan ikke leve livet uten risiko.

Det er igjen noe individuelt og stoisk over det hele. Slå deg til ro med det du ikke kan forandre. Anerkjenn at livet byr på farer og lev med det. Framfor å diskutere terrorberedskap, islam og innvandring, minnet Fugelli oss på at “vi lever i det tryggeste sekundet, på det tryggeste stedet på denne kloden.” Husk alltid det.

Fugelli greide imidlertid ikke å ha varme for alle. Spesielt Frp fikk smake tyrannen i Fugelli. Når han snakket om Frp som samfunnets løsemiddel og anklage dem for å spre hat, så var det forståelig nok mange som reagerte. Hvor ble det av solidariteten og romsligheten til Fugelli?

Fugelli innrømmet at han hadde vært litt besatt av Frp. Han innrømmet at han begikk noe av den samme moralske forbrytelsen mot dem som mange gjør mot muslimer. Han puttet dem i bås, behandlet dem som gruppe.

Men slik jeg forstår Fugelli så mente han at denne forskjellsbehandlingen var rettferdiggjort. Dels fordi Fugelli snakket til sine egne, til majoritetsbefolkningen. Der andre er mest opptatt av at våre nye landsmenn skal tilpasse seg, mente Fugelli at det var viktigst å snakke til sine egne. Det er de det er viktigst å påvirke, og enklest å påvirke, ikke minst. Det handlet også om at han levde det filosofen Karl Popper så som løsningen på toleransens paradoks: Du kan ikke være tolerant mot de intolerante.

Fugellis samfunnssyn påvirket igjen. Når samfunnet er basert på snillhet og solidaritet, blir det uendelig viktig at ikke fremmedfrykten får ta overhånd. Det er nemlig ikke bare velferden til våre nye landsmenn som står på spill. Her var Fugelli Kantianer, når vi ikke er snille med andre er det oss selv vi korrumperer; da mister vi vår humanitet Se derfor alltid etter det gode i den andre, se dem for dem de er, ikke for gruppen de tilhører. Når vi ser folk først og fremst som deres gruppe, tar vi fra deres individualitet, deres forståelse av dem selv som et komplisert menneske.

Når Fugelli sto på at ytringsfriheten ikke måtte misbrukes var han nok på sitt mest provoserende for den norske samfunnseliten. Men også her må vi huske på hva som var konteksten for Fugellis utsagn. Det var ikke snakk om endringer av det politiske eller juridiske systemet. Ytringsfriheten ligger fast den, den skal ikke innskrenkes, sa han i klartekst på et møte på Litteraturhuset i Oslo i fjor. Men vi bør ikke være slemme med hverandre. Å tegne Muhammed med hundehode, det er bare slemt, mente han. Igjen var det oss som enkeltmennesker han talte til. Han manet oss til å være ansvarlige medborgere som tenker over hvordan våre handlinger påvirker andre.

Også her var imidlertid Fugelli ensidig. Når han ble spurt om det er noe galt med tegnerne av Muhammed-karikaturer eller de som reagerer med trusler om vold, så svarte han at det var tegneren det var noe galt med. Det gikk nemlig ikke an å se en «konstruktiv konsekvens» ved karikaturene. Med tanke på hvor urimelige reaksjonene på Muhammed-karikaturene var og hvilken byrde truslene har vært for flere av de som tegnet karikaturer, så er det overraskende at Fugelli ikke viste større empati med disse. Igjen var det Poppers løsning som fikk diktere Fugellis respons: Du kan ikke være tolerant mot de intolerante.

Det var først og fremst det gode i mennesket Fugelli var opptatt av å bevare. Vi må for all del ikke miste toleransen og godheten. Det vakre med Norge mente han var at at vi stort sett var snille med hverandre. Men dette er en skjør kulturell konstruksjon. Og jeg tror han gjorde rett i å minne oss på at den største trusselen ikke kommer utenfra, slik mange har for vane å anta, men innenfra.

Foto: Erik F. Brandsborg, Per Fugelli ved Ullevål Sykehus med blomsterbukett, lisens: CC BY-SA 2.0.

One thought on “Per Fugelli var hard mot de harde

Kommentarer er stengt.

Create a website or blog at WordPress.com

opp ↑

%d bloggers like this: